Kulturleksjon #1

Etter å ha vært i USA i akkurat 70 dager, har jeg gjort meg opp noen tanker om forskjellene mellom livet MITT i Norge og i USA. Det er ikke noe rocket science og jeg skal ikke basere noen doktorgrad på det her, men det er bare for å gi dere en liten sånn "oi sånn føler INSA det, ok."-experience. 

Number one: Elevenes frihet og lærernes tillit

Det norske skolesystemet passer meg og mine læringsstrategier veldig godt. Man har friheten til å chille max, være på facebook i timen, droppe lekser, komme for sent og lese som er gærning til klokka to, natten til prøvedagen. "Ansvar for egen læring" kommer høyt opp på norske læreres høyfrekvente begrep-liste. Så lenge du får en god karakter på prøven du har på slutten av perioden, bryr de seg egentlig ikke så veldig om hvordan du fikk den. 

Her blir man fulgt opp i mye større grad. Vi får for eksempel lekser fra dag til dag (omggggggg), og leksene har mye å si for karakteren du får i faget. I tillegg pøser de på med bitte små quizzer og andre ting for at ikke testene skal veie så tungt. 

Her gjør jeg psych-lekser

Må du på do i løpet av en skoletime i Norge, så går du på do uten at lærerne er redde for at du skal få illebefinnende og aldri komme tilbake. Om du har glemt en bok i skapet, tar lærerne sjansen på at du ikke roter deg bort eller rømmer fra skolen på veien. (Vet det høres heeeelt vilt ut). 

Om du av en eller annen grunn på ut av klasserommet på CHS, må du rekke opp hånden så du kan forlate plassen din, gå opp til lærerens pult og skrive navnet ditt og klokkeslett på en liste. Så må du ta passet som ligger på pulten, og gå ut og gjøre ditt ærend, og være tilbake innen fem minutter så ingen begynner å lete etter deg. 

Vi har, på CHS, tre klokker for hvert friminutt. Først en som ringer deg ut, så er det "late-bell" som ringer to minutter før timen begynner. Da må du få ræva gir. Så er det "Too-late-bell". Da skal du sitte på plassen din, hvis ikke blir du marked tardy og foreldrene dine får telefon hjem. (JEG VAR SØREN MEG I KLASSEROMMET NÅR DEN RINGTE, SAMME KVELD FÅR PAPPA TELEFON). I Norge er det liksom "Halla, sorry", og så tenker egentlig ingen mer på saken - og det kan være etter tjue minutter inn i timen. 

Denne klokka er hellig på skolen. Den ringer når den ringer og ingen kan overstyre den. Om vi ikke har NOE å gjøre i timen, må vi likevel vente på å bli ringt ut. Det kan være fem minutter før fredagen er over, alle har lagt vekk tingene sine og står ved døra. Likevel er det denne klokka som avgjør det hele. Sikker på at om det begynner å brenne en dag, vil lærerne si: "The bell is the boss, stay in your seats". I Norge hender det vi får gå 15 minutter tidligere fordi vi har samarbeidet med læreren. Vi har til og med "selvstudium" hvor vi kan gå HJEM (?!?!?!?!) og gjøre oppgaver vi har blitt gitt. Kanskje jeg skal foreslå noe sånt til the School Board. LOL

Number two: Ting skolen arrangerer 

AMERIKANERE VET HVORDAN MAN SKAL BLI EXCITED OVER TING SKOLEN PLANLEGGER. Og det er ikke rart! De kjører fult opplegg, elevene styrer de største delene av showet og alle er med! Dette gjelder på alt; Danser, fotballkamper, rallyes, floatbuilding, parades osv!

 Hvis skolen prøver å dra i gang noe i Norge blir det som regel møtt med spørsmål som: "Er det obligatorisk?", "får vi avspassering?" eller "får vi karakter?" (Ikke at jeg blamer norske elever for det. Legges ikke veldig mye sjel inn i disse tingene i Norge).

Number three: Venna og ungdom 

Dette er den aller mest subjektive av disse punktene, da dette gjelder mine venner i Norge og mine venner her. 

I Norge har jeg to "main-squads" og mange "enkeltvenner" som står meg veldigveldig nære! F.eks har jeg Sofie som kan se når jeg tenker og hva jeg tenker på, Tora og Torunn som jeg har nakenbadet midt i Oslo med, Veslemøy som oppriktig kan spørre "hvordan har dere det, jenter" når quatro fantastico sitter sammen, Lene som sender (veldig) uflatterende snaps, og Elise som jeg har vært bf med i 11 år, lista er lang, dere skjønner greia. Det er veldig lite fasade i mine norske venner, og veldig mye følelser. På godt å vondt. 

Nå skal det sies at jeg ikke har vært her veldig lenge, og at jeg fremdeles er i en slags startfase i vennskapene mine, men jeg føler likevel jeg har tatt opp noen tråder. Mine Amerikanske venner elsker å finne på ting og jeg elsker det! Det er veldig sjeldent man henger sammen uten å gjøre noe her! (Det har noe med mulighetene til å faktisk gjøre noe og). Jeg føler SÅ ABSOLUTT at jeg har fått nære venner her, venner for livet i grunn, men det er på en annen måte. Gjengen jeg er i her er ikke like close som den jeg er i i Norge. De vet f.eks ikke hvem som har kjæreste og ikke, de har ikke 100% kontroll over hvor hverandre bor og de snakker sjeldent om the deep stuff. Jeg digger mine amerikanske venner, det er bare forskjellig! 

SÅ det var dagens kulturleksjon. Får se hva jeg sier om disse tingene by the end of the year!