Cross Country Camp

Hei! 

I går formiddag kom jeg (supersliten) hjem fra løpeleir med Cross Country. Leiren var i Wrightwood på en leirplass litt over 2000 meter over havet noe som gjorde løpeturene ganske anstrengende! 

Det var litt kjipt å dra til campen på mandag med tanke på at de fleste jeg hadde fått kontakt med var tatt av laget. Heldigvis er Mira fremdeles med, så jeg hadde en støttespiller!:)

Her er vi på vei! (ut på tur aldri sur)

Løpene

Vi hadde 8,5 løp fordelt på de fem dagene vi var på fjellet. 

På mandag løp vi i ca 30 minutter bare for å merke luftforskjellen oppe på fjellet fra nede i Claremont. 

Tirsdag

Vi ble vekket 06.30am av Coach Rob og de andre trenerene. (Med afrikansk tromme:"There comes a time in a young womans life, when she must rise with the sun and go out for a run..")

Morgenløpet på tirsdagen var en liten mental utfordring. Vi fikk beskjed om å løpe nedover fjellet i 25 minutter, for så å snu og løpe opp igjen. Det fristet litt å ta det supersakte ned for å slippe alle oppoverbakkene, men Coachene er ganske strenge på mental styrke, så det var bare å løpe på! 

Klokka 0300pm mente trenerne at vi hadde blitt vandt til den tynne luften og hadde derfor satt Blue Ridge opp på planen. Blue Ridge er 2 miles (litt over 3 km) rett opp (OG DA MENER JEG RETT OPP). Mira brukte hele dagen frem til løpet med å forberede meg på hvor hardt det kom til å bli, og enda var jeg overrasket over hva slags bakke det var! ("You know there´s something wrong when you´re running up a hill that has a chairlift") Blue Ridge ender opp på høyde med toppen av en slalombakke (vi startet på bunnen). Det er visst en slags bål-/campplass på toppen, men jeg var faktisk så sliten at jeg ikke registrerte det. 

Onsdag

Vi ble vekket til samme tid og på samme måte. Denne morgenen skulle vi (heldigvis) løpe oppover til å starte med, for så og løpe nedover på vei tilbake. 

Ettermiddagsløpet på onsdag var "Hill Repeats", og det var tungt, spesielt etter Blue Ridge dagen før. 400 meter opp, 400 meter ned. Seks ganger. (Mamma, når jeg kommer hjem igjen må vi avansere hjerteliaintervallene våre). Siden dette var et av de to viktigste løpene på campen satte Coachene opp musikk (Eye Of The Tiger på repeat ass) og kommentatormikrofoner. Fikk nesten mental breakdown under intervallene, men jeg fullførte (uten spesielt mye glans) til slutt! 

Torsdag

En ganske fin og behagelig løpetur på morgenen fikk bort litt av hatet mot løping som intervallene på onsdagen hadde gitt oss. Til Mira og min forbauselse finnes det faktisk noenlunde flate veier oppe ved Wrightwood, det er bare at Coachene ikke ser poenget med å bruke de for mye. 

Klokka tre var det selvsagt løp igjen! Vi løp 4 miles (ca 6,5 km) rett ned til en bitteliten innsjø med veldig ekle doer. Det er vanskelig (nesten umulig) å nyte nedoverbakke når du vet at du skal opp akkurat samme vei med en gang du har kommet deg ned. Men mens vi var nede ved innsjøen og spiste lunsj startet det en skogbrann litt lenger borte i fjellet, noe som fylte lufta med aske. Vi fikk derfor lov til å gå deler av veien tilbake (HALLELUJAH). Mira og jeg priset røykere som kaster sigaretter i tørr skog.

Fredag

Siste dag var det "Time Trial", altså skulle vi løpe 3 miles (ca 5 km) på tid. Alle på leiren var utrolig slitne, og vi karret oss opp til start 05.30am (nei, jeg skrev ikke feil, 05.30am). Mira (og ganske mange andre) droppet dette løpet, så jeg ble løpende uten en partner, men det gikk veldig fint for de få kilometerene. 

Isbad

Etter hvert løp måtte alle deltakerene i isbad i 10-15 minutter. Coachene fylte søppelbøtter med vann og is, og tre og tre stod vi med kramper i tærne og hakket tenner. 

Øverst til venstre: Isvann og ispose 

Øverst til høyre: Kevin, Mira og meg 

Nederst til venstre: Nick, Mira og meg 

Nederst til høyre: #kaldeføtter

Andre aktiviteter
Enda Mira mente at det eneste vi gjorde var "Waiting for the next meal or waiting for the next run", hadde vi faktisk noen andre aktiviteter også. 

Mandag arrangerte supersøte Kiana "Tie Dye" (altså farge T-skjorter)

Øverst til venstre: Tskjorte

Øverst til høyre: Mira og meg med farget t-skjorter

Nederst til venstre: Fargekladd

Nederst til høyre: Kiana med deltakerenes resultat 

På tirsdag var det Campfire, med bål (selvsagt), historier, sanger og veldig dårlige vitser.

På onsdag var det Dance og Girls Night etterpå. Coach Ancona var DJ med selvmedbrakt musikk... 

På torsdag hadde jentene "Mission Statement", som var et møte som nesten virket som en slags pakt. Hvert år blir det laget et nytt Statement, og i år var det sånn ca sånn: 

"We are teammates by chance, sisters by choice
Our minds are powerful, our bodies are strong

We push eachother from the lowest of lows to reach our highest goals 

Of different reasons we come together, one way or an other, as one pack

We are the Cross Country Girls 2014"

#sisterhood

På torsdagen var det også talentshow hvor alle Seniors og Juniors hadde sketsjer. Jeg måtte spille en freshmanjente som jeg delte hytte med, og var sykt nervøs for at hun skulle bli fornærmet. Men det gikk faktisk bra! Mira og Tom spilte meg i to forskjellige sketsjer, veldig morsomt!

En dag fikk vi også et foredrag om skader, helse og kosthold for langdistanseløpere.

I tillegg til disse aktivitetene var det temakveld hver middag. Jeg hadde helt glemt det, og hadde heller ikke mye kostyme å ta med, så jeg kjørte nøytral hele veien. Men mange andre stilte i flotte temadrakter:) På tirsdag var det Hawaii-tema: 

Uten mat og drikke, duger helten ikke

Det ordtaket ble tatt med aller største alvor på campen. Det var 3 STORE måltider hver dag, pluss fri tilgang på hva det måtte være av barer, frukt, kjeks og godteri. 

Hver frokost bestod av en form for fritert potet, sirup, kake/boller, french toast, eggerøre, bacon eller burriotos. Fra onsdagen kom Cherioes og havregrøt opp som alternativer, så det var litt digg! 

Lunsj og middag gikk på ganske samme måte i grunn. Det var virkelig ingen ende på matmengden på kjøkkenet, og lagkameratene mine koste seg max! 

Dette er fritert kyllingburger og brownies, dette er lunsj

Mira i proteinbar-/energidrikk-Mekka

Mira syntes knekkebrød er tørt. Mira er rar.

Det stod også alltid ute tønner med vann og energidrikk. Coachene var veldig strenge på at vi måtte drikke mye for å ikke bli dårlige av å være i høyden. Coach Thalman hadde også med seg sin egen vanntønne. Fikk advarsel av Nick om å ikke drikke av den, da vannet fra den inneholder avføringsmiddel for de som skulle få problemer med slikt under camp... Kunne blitt pinlig.

Jeg registrerte bare en som drakk av dette vannet. Stakkars.

Så bar det (ENDELIG!) til slutt hjem i gule busser. Jeg var helt død, og trodde Coach Rob tullet når han sa at vi skulle møte opp 0700am dagen etter for 8 miles løp. Han tullet ikke. 

Må også gratulere Guste med Spina-laget, og slekta med Moen-laget med vel overstått Ringeriksmarraton i dag!

Du gjorde klokt i å la sensoren være på pinnen, August!